Sofiesvei.no

Sofiesvei.no

Fra frisk til syk og til å bli frisk igjen!!

Fra å være helt frisk, til det å få en diagnose. Verden rundt fortsetter å gå sin gang, men jeg har fått brystkreft... Kreft liksom!! Men i min verden stopper det hele litt opp, men #YOLO #FuckCancer

Bli med å "hei på meg" da vel..

http://blogglisten.no/blogg/www.sofiesvei.no/

Du ser bra ut...

TankerPosted by Sofie Thu, April 30, 2015 10:22:46
Det er en greie jeg hører ofte og tusen takk for det... Det er godt å høre! Men min tidligere sjef sa sist jeg møtte henne; Du ser bra ut, men nå vet ikke jeg hvordan du har det på innsiden.... Og den var så "spot on" som bare det!!! For på innsiden er det veldig kaos om dagen. Jeg har ikke planer om å utbrodere (nå) om den angsten jeg konstant har om dagen, blandet med stress. Tåler ikke så mye om dagen og jeg stresser vel meg selv opp også. Det er ikke godt å være "her nede", men jeg har ikke planer om å være der lenge.... Og må vel en tur ned i kjelleren og se seg om for å kunne fortsette der oppe... Så jeg vil heller skrive igjen når jeg har mere "kontroll" på meg selv... Prøver å leve opp til dette, men ikke like lett hele tiden!!

Jeg driver å prøver å trene opp kroppen min igjen, og opplever det godt selv om jeg fortsatt har sure muskler og vonde ledd... Veien er lang, men er på vei!!!Har også hatt litt ekstra egenpleie med å farge håret og sånn...I dag starter jeg (den siste) feiringen av 40 årslaget mitt og skal nyte tid med familien på tur... Gleder meg, selv om hodet er stressa... Så da stikker jeg en tur til New York!! Og når jeg kommer hjem skal jeg ha litt seriøs skrivetid!! Har holdt på å skrive selv om jeg ikke har lagt det ut... Må bare komme meg over noen hinder først... Oki?

Og til mine faste følgere, som også legger igjen kommentarer... Tusen takk jeg suger alle kommentarer til meg ;)
Peace, love & harmony fra meg XX

  • Comments(0)//www.sofiesvei.no/#post114

"Hvordan går det?"

TankerPosted by Sofie Wed, November 19, 2014 23:13:05
Dette er et veldig gjennomtenkt og et helt ærlig innlegg, som jeg har brukt lang tid på...
Da jeg startet å skrive denne bloggen, var baktanken at jeg skulle skrive for meg selv. Som en slags dagbok om min vei og min verden... Hvordan jeg opplever å ha kreft! Fikk ganske tidelig spørsmål om jeg skulle begynne å blogge om det, der jeg bare lo og sa "er du dum eller... Det er liksom ikke meg da!!" Så ble det til at jeg ville dele med nære venner og familie. Før den ble helt offentlig liksom. Mannen min (kjekken) leser altid gjennom det jeg legger ut og "godtar" også innleggene mine! Og jeg har hele tiden sagt at jeg skal være ærlig og si det som det er... Nå skal jeg være super ærlig!!
Jeg er så heldig! Jeg har så mange som bryr seg, viser meg omsorg og empati! Jeg er så heldig... Ja, jeg er faktisk det, selv om det kan høres dumt ut å si det, når jeg sitter her med en så alvorlig sykdom som kreft, samtidig som jeg er midt i et behandlingsopplegg. Om 3 uker er jeg halvveis i behandling nr 2 av 3. Jeg tar nå cellegift hver uke, og opplever at ukene og tiden, bare blir kortere og kortere. Men hallo... jeg er heldig!!! I helgen har jeg ikke fått så mye søvn som jeg burde. Det er ikke fordi jeg har "rangla" eller sånne ting... Det er fordi jeg bl.a har vært uvenn med meg selv! Ja jeg har det.

Jeg vet at det å bli rammet av alvorlig sykdom er en stor belastning for både venner og familie... Spesielt de nærmeste og jeg vil tro det er på en helt annen måte en hvordan jeg selv opplever det! Og det er vondt. Jeg er i en krise, en stor krise. Jeg er alvorlig syk og kjemper en kamp jeg ikke i min villeste fantasi kunne forutsi hvordan skulle bli eller være... Heller ikke det å bli alvorlig syk. For faktumet er at jeg har kreft! KREFT! For et jævlig ord...
Og iht. det jeg skriver, så håper jeg virkelig ingen tar seg nær av det, blir fornærmet e.l. Fordi jeg er så heldig... Jeg har så mange som bryr seg om meg på alle måter... Jeg får meldinger både på sms, facebook og når jeg møter folk... Og tro meg, jeg setter så utrolig pris på det og det er med på å gjøre meg sterk! Vet ikke hvordan jeg kan takke dere ALLE for den støtten dere gir meg... Jeg er så utrolig sugen på livet og å leve at jeg har ikke ord for det!! Jeg elsker livet! Men jeg savner det så utrolig mye... Ja, jeg savner livet mitt!! Jeg får spørsmålet om "hvordan går det?" hele tiden og av så mange... Nå skal jeg svare helt ærlig på det... og jeg tror det er flere som blir alvorlig syk som kanskje kjenner det igjen, eller andre som har andre typer for sykdom, om det så er fysisk eller psykisk... Ja, hvordan går det?
Lørdag var jeg som nevnt tidligere i et 40 årslag og var sammen med gode venner. Presset vel meg selv litt ekstra, fordi jeg ville bare være med, litt til bare... Og det er vel en av grunnene til at jeg ble "uvenn" med meg selv den natta og ikke fikk sove... Jeg savner livet mitt, savner å være med venner, savner å gå på jobben, savner kollegaene mine, savner å ha en vanlig samtale der ikke sykdom er fokus, savner å ikke ha det vondt, savner å ikke ha bivirkninger, savner å bare være meg... For hvem er jeg nå? Jeg er "meg" innvendig, men har en kropp som ikke fungerer som den skal... Helvete asa, jeg hater å være syk. Jeg hater kreft. Jeg hater cellegift, selv om det er det som skal gjøre meg frisk... Så hater jeg det! Det at jeg blir så sliten og utmattet osv er også en bivirkning og kalles "fatigue" og er "helt normalt" når du både er i og etter kreftbehandling... Så når kan jeg begynne å leve livet mitt igjen da? Hvor lenge skal dette vare osv?? Jeg bør være aktiv, samtidig som jeg ikke skal slite meg ut eller stresse... Da blir jeg fortere frisk osv.. Føkk as!!
Tidligere har jeg fortalt om at jeg har gått til anskaffelse av boken "Livslyst" og den har vært så gull!!! Anbjørg har skrevet ett kapittel om dette med "Den gode samtalen". Der skriver hun om akkurat det spørsmålet "Hvordan går det?" og følelsene om å få det spørsmålet... Og jeg kjenner det så igjen, det Anbjørg skriver... Om den følelsen en kan få ved å få et så enkelt spørsmål som "Hvordan går det?" La meg sitere henne litt;

"Da jeg ble syk, fikk dette enkle, uskyldige spørsmålet en helt annen betydning. Faktisk ble dette spørsmålet, etter hvert, det aller verste jeg kunne få. Og jeg brast nesten i gråt hver gang noen stilte meg det.

For det opplevdes som om noen rev av skorpen på et stort sår inni meg hver gang jeg hørte ordene "Hvordan går det?".

For det gikk ikke bra. Det var en krise i livet mitt. Og brystkreften og alle plagene jeg hadde var stort sett alt jeg tenkte på, døgnet rundt.
Og når jeg fikk spørsmålet "Hvordan går det?"
selv når det kom fra mine nærmeste, mine kjæreste og mest betrodde,
var det som om jeg fikk hele sykdomshistorien min rett i fleisen:
Det var som om alle detaljene fra det som hadde skjedd,
alle nyansene av frykt jeg bar på,
og alle fortvilelsene jeg hadde kjent på og opplevd,
måtte gjennoppleves, på nytt.
Det var en stor påkjenning.

Det jeg også synes var en utfordring, var at jeg følte at jeg hadde informasjonsplikt overfor de som spurte om hvordan det gikk med meg. Jeg vet selvfølgelig at jeg ikke hadde det. Og jeg vet selvfølgelig at de som spurte hvordan det gikk, mest sannsynlig spurte fordi de ville vise sin oppriktige omtanke, og ikke fordi de ville vite alle detaljer omkring sykdommen.

Men jeg, slik jeg opplevde det der og da, ble stresset hver gang noen lurte på hvordan jeg hadde det.

For jeg følte at jeg måtte forklare og forklare.
Om igjen og om igjen.
De samme detaljene.
Fra den samme historien.
Gang på gang.

Og jeg følte at det tappet meg for krefter.

Min måte å reagere på, etter omstendighetene, tror jeg neppe jeg er alene om. For det å skulle forklare hva som skjer, under spesielle og vanskelige omstendigheter, tror jeg kan være en utfordring for mennesker generelt, og kanskje for pasienter spesielt."


Ja, Anbjørg jeg kjenner meg igjen...

På lik linje med Anbjørg vil jeg prøve å være mer tydelig. Jeg ønsker ikke at folk skal slutte å bry seg, eller stille spørsmål osv... Men oppfordre mine pårørende å stille meg mer konkrete og avgrensede spørsmål som "Hvordan går det med cellegiftbehandlingen?" eller "Hvordan er formen din nå?" eller "Vil du prate om det?" osv. og ikke et sånnt åpent spørsmål som "Hvordan går det?" Håper ingen tar dette feil... Men jeg ønsker det sånn. Men jeg er så heldig, som har så mange som bryr seg og lurer på hvordan det går med meg...
En liten og veldig hyggelig ting sånn helt på tampen her... Her om dagen "kvinnet jeg meg opp" og sendte en melding til mannen til Anbjørg... Jeg skrev bl.a at jeg setter stor pris på boken "Livslyst" og at den virkelig hjelper meg i tunge stunder og at han måtte være så stolt av henne, både for hennes åpenhet iht det å leve med alvorlig sykdom osv.. Jeg skrev masse mer, men nå har jeg jo skrevet så mye alerede at dere har gått lei for lengst... Hehe... Hadde på ingen måte ventet noe svar e.l. Men det fikk jeg... Fikk den hyggeligste meldingen. Setter så pris på det og den gledet meg såååå... Hjertet mitt smiler når jeg tenker på den! Tusen takk Jon(o), som han selv skrev det... Og det finnes alltid en mulighet til å ha det litt bra...

Dagene går fort for meg om dagen... Og i morgen er det en ny runde igjen (allerede...)... Men FØKK, da er jeg snart enda nærmere målet da... Nå ble det mye alvor, ærlighet og ordtak her... Men "Det er sånn jeg har det!!" (Nå!)Love, peace & harmony fra meg x

  • Comments(2)//www.sofiesvei.no/#post81

Erkjennelse...

TankerPosted by Sofie Wed, November 05, 2014 23:11:29
Jeg tror ting begynner å gå opp for meg nå... At jeg holder på å erkjenne den nye "hverdagen" min... Hmmmm! Jeg orker ikke så mye som jeg ønsker, får ikke gjort så mye som jeg vil, jeg husker ikke alt, lite energi og jeg ser ikke ut som før... Noe av det kjipeste er at det "syns" at jeg er syk.. Har fått tilbake litt hår nå, og det ser ut som dun.. Storegull kaller meg "lille kylling" (men vet at jeg kommer til å miste det igjen da!!) Det er også drit kjipt å bare ha 3 hårstrå som bryn på det ene øyet og 4 øyevipper... Men, men...

Men har vært å blitt sminket igjen da, måtte ha litt mer fokus på bryn og det å gjøre om "dagsminke" til "partysminke" Dette gjorde jeg på mandag, og hva er mer kjipt å våkne opp og være skikkelig håven i hele tryne og det bare svir i hele trynet, når du skal være "modell"... Tåler ikke å grine vøtt!! Blir bare så håven!! Og med den "flommen" jeg hadde på søndag er ikke det så rart at jeg ble håven! Så starter dagen med ansiksmaske for å prøve å freshe meg opp... Hehe... så ligge med kald øyemaske for å få ned litt hevelse. Snasen?? Kremt, føler meg helt elendig både innvendig og utvendig...Så var vi tilbake på "settet" og Mona gjør klart...Selv føler jeg meg som nevnt ikke så lekker da...Men det skal vi snart få gjort noe med... "Agrakadabra" Mona kan trylle!!Og vips så fikk jeg både bryn og det ser ut som jeg har vipper også!! Og ja, alt er bare sminke!!! Så må det gjøres om til "partytime" også på en mandag da gitt...Og et med "wiggen" også da.. Det er noe med å kunne triksene!!! Takk Mona ;)
I går, tirsdag var jeg hos "snakkemannen" min igjen... og det er godt!! Han er liksom min.. Vi snakket litt om dette med å erkjenne og jeg fikk ros for at jeg har latt meg selv være svak med å bare "la tårene renne" og ikke holde igjen lenger. Har også lest mer i "Livslyst" og det er så spott on. Anbjørg har skrevet endel om dette med "Det negative stresset" med å stå i langvarig beredskap... Er vel det jeg driver med da..!!??!!.. Står i beredskap liksom.. Og dette med å bekjempe stress og anerkjenne det "her og nå"... (øver meg da..)

Vær ikke redd for
mørket
for lyset hviler der.
Vi ser jo ingen
stjerner
der mørket ikke er.

-Erik Blomberg

Kidza var også på en ny Treffpunkt møte i går... Og det er så gøy å se hvor godt det gjør dem altså!! De gledet seg så og hadde en fin-fin kveld!

Har ikke fått trent så mye som ønsket de siste dagene da, men fikk en liten runde i dag, også satser jeg på at PTn min får dratt meg med i helgen!! Om formen tilsier det da vel og merke... For i morgen er det ny runde med cellegift og en ny type... Kjenner jeg blir kvalm bare av tanken på den derre veneflonen og å få ny "dritt" inn i kroppen... For å være helt ærlig, så er jeg driiiiit lei!! Men jeg gjør jo dette for å bli frisk og for å nyte livet... Så Får vel bare kaste meg i det!! Så da er det bare å gjøre seg klar for 12 nye uker med ukentlig "inntak"... Skal få de ukentlig og da i mildere doser pga. jeg har vært så mye dårlig med FEC kurene. Denne Taxolen har da ikke så mange bivirkninger og flere sier den ikke kan sammenliknes engang. Men gruer meg alikevel da!! Fått beskjed om at jeg må "ligge i seng" og at jeg trolig får en alergisk reaksjon der og da... Men skal bli digg å slippe kvalmen og det å være så utslitt til enhver tid.. Så vi krysser vel fingrene for at dette blir bedre...Love, peace & harmony fra meg x





  • Comments(3)//www.sofiesvei.no/#post74

Litt rosa da...

TankerPosted by Sofie Wed, October 08, 2014 23:09:02
Har lovet å ikke være en sånn rosablogger... Men nå skal jeg være litt rosa.. Det er vel greit?? For dere som kjenner meg vet at jeg på ingen måte er "sånn" rosa!! Men vi er jo i oktober og det er en rosa måned, så da tenker jeg det er ok!!

Først, jeg har aldri hatt lange, flotte og sterke negler.. I hele våres når jeg hadde kreften innabors hadde jeg de værste neglene jeg noen gang har hatt.. flisete, tynne og de sprakk alle veier... Så fikk jeg beskjed om at når jeg starta på cellegift kom de til å bli enda værre... Hmmm... (altså en bivirkning er at neglene blir ødelagt og flere mister dem helt..) Nå er jeg jo vant med å ha tynne og sprø negler fra før så da tenkte jeg at det blir jo ikke den store forskjellen da!! Men faktumet er at jeg ALDRI har hatt så fine negler som jeg har nå... De er lange, sterke og vokser som aldri før!!! Skjer'a liksom?? Har til og med blitt spurt om hvor jeg får fiksa neglene... Skjønner ingen ting jeg... Men det er en dum ting med å ha lange negler... Jeg kan da ikke bruke linser... Har ødelagt 2 sett allerede.. Så jeg får velge - Lange negler eller linser.. Nå blir det lange negler.. Har ikke hatt så fine negler siden jeg støpte negler når jeg giftet meg!! Haha, greit med noe som er positivt da og mot bivirkningene... Nå er jeg ikke av de flinkeste til lakk og sånn, men øver meg der også!! Blir vel den "jåledukka" når jeg er ferdig med denna dritten!!

Det andre; Huden min... den er skikkelig blæææ om dagen.. spess i uke 2 etter cellegiften... Da får jeg hud som en fjortis med masse bylleliknende greier over hele halsen og i kinnene... Det klør no inn i natta, men blir heller ikke kviser.. bare klør... og huden er også så sår/øm... Men jeg er så heldig å ha noen som vet råd.. Hehe.. Jeg pleier å dra til en salong og "fikse/farge" vipper og bryn... Og der er det verdens beste service altså... Blir behandlet som en dronning altid og uansett liksom! Får noen prøver og får altid time. Selv om jeg til tider kan være litt treg med å bestille time og jeg plutselig skal noe e.l. får jeg time.. Jeg gikk til "damen" min Mona og sa jeg måtte ha en krem for den dumme huden min. Som er litt overfølsom, og som hudlegen sier så har jeg "elveblesthud" og tåler bl.a. ikke parfyme rett på huden.. Men Mona vet råd vet du.. Fikk med noen prøver på Decléor sin "Aroma nigth" og den er helt fantastisk... De dagene jeg har vært skikkelig ille har jeg brukt den på dagen også (siden jeg ikke skal ut eller ha på sminke...) Så HUD Asker anbefaler jeg virkelig altså, alle som jobber der er så flinke og imøtekommende.
Til slutt i dag må jeg bare skryte litt.. Det er vel også lov!! Som ivrig dansemamma som altid pleier å være med kidza når det er noe danseopplegg hadde jeg en kjip greie i helgen... Det var battel i Trondheim (Pop what you got - battle for cancer) og vi har snakket lenge om å dra oppover, da vi har familie der oppe også... Men mor er syk og det ble vanskelig!! Storegull var veldig lei seg for at hun ikke fikk dra, da både crew medlemmer og trenere skulle dra + flere andre kjente... Sånn sent torsdagkveld setter vi oss i sving med å fikse et sted hun kan bo og skyss osv... Fredag morgen får vi klarsignal fra tanta til kjekken (fikk t.o.m. tilbud flere steder..) som tilbyr kost og losji og hun ønsket selv å dra med toget.. (var enten utsolgt eller veldig dyre billetter igjen på fly) Jenta satte seg på toget alene hun og stilte til battel på lørdagen... En dansepappa (pappa til en i crewet) sendte meg stadige oppdateringer om hvordan det gikk... Som nevnt.. det var helt j.. å ligge her på sofan mens hun var der og "ga jernet" SÅÅÅÅ STOLT AS!!! Og hun kom seg helt til finalen (I break og det er en tøff dansegren, spess for en jente..)... I finalen fikk hun ingen ringere enn hennes egen mentor og trener Mathias... Phuuu!!! En superstolt mamma og jente som er så stolt av sin andre plass!!! Crew kompisen Johan kom også helt til finalen i både popping og hiphop og hans motstander var deres andre mentor og trener Camilla... Tøffe kidz as!!! Og tusen takk dansepappa for fortløpende oppdateringer og bilder osv... Setter så pris på det!! Her er de stolte finalistene, vinnerene og stolte andreplassene..Fineste folka as...



  • Comments(0)//www.sofiesvei.no/#post61

Tusen takk...

TankerPosted by Sofie Thu, August 28, 2014 21:50:53
Jeg må bare si tusen tusen takk for ALLE gode ord, tanker, kort, blomster og fine ting jeg har fått!

Fine familien, gode venner, fine kollegaer og også venner en ikke ser så alt for ofte... Er YDMYK og evig takknemlig...



Får ikke plass til alt her... men har det i hjertet mitt og setter utrolig stor pris på dere alle... Hjertelig takk alle som en...



  • Comments(0)//www.sofiesvei.no/#post20

Den nakne sannhet..

TankerPosted by Sofie Thu, August 28, 2014 15:08:25

8.7.14 En mørk-mørk dag..

Er alene hjemme...

Kidza er «utplassert» og jeg er alene hjemme med høy musikk, fri strøm av tårer og følelser.. Muren har slått sprekker! JEG VIL IKKE!! Kan vi ikke bare hoppe over dette og fortsette der vi slapp 21 mai... Jeg bare gråter og klarer ikke å stoppe...



tanker & ord - Ka e du redd for/ Sigvart Dagsland - YouTube





  • Comments(0)//www.sofiesvei.no/#post18

Mistet meg selv litt da...

TankerPosted by Sofie Wed, August 27, 2014 21:00:49

30.6.14 Ja, jeg mistet kontrollen....
Har hatt lunsjdate med kollegaer i dag.. Så hyggelig å se dem igjen og skravle litt.

Bestemte meg for å ta en tur innom Galeri Lykkehaven, har ønsket det lenge og nå har jeg jo tid til det...

www.bjorgt.no/category/lykkehaven/

Liker bildene og temane hennes og ville bare titte litt. Går rundt i min egen verden der inne og får øye på en bok som heter "Pappa bor i himmelen". Den var så vakker, den må gutta til Michael ha! Titter videre og "galeridamen" kommer bort til meg og lurer på om det er noe jeg ser etter... Hun ser meg inn i øynene... Haken min begynner å skjelve og tårene begynner å renne... Jeg klarer ikke å si noe som helst. JEG MISTER KONTROLLEN!!

Galeridamen tar bare rundt meg og stryker meg på ryggen og lar meg bare gråte.. Vi setter os ned og hun byr på kaffe og en prat.. Det var helt merkelig, samtidig som det var godt også... Der sitter jeg og griner å bare åpner meg for en helt fremmed dame... Har ikke klart å grine sånn forann verken familie eller venner enda... Vi satt i en god stund og snakket om livet og dens til tider utfordringer og urettferdigheter... Fantastisk dame og et fantastisk sted!!

Var helt satt ut av dette resten av dagen og tårene renner også nå når jeg skriver det ned..

"Lykkebobler" og jordbær er tingen i dag.. "Cava er bedre en tran"...



  • Comments(2)//www.sofiesvei.no/#post16

Bare noen tanker

TankerPosted by Sofie Thu, August 21, 2014 21:38:20
Fra jeg fikk diagnosen til operasjonen hadde jeg mange rare tanker og følelser... Det å si det "høyt" for meg selv og det å si/fortelle det til andre... Måtte øve meg "Hei, jeg heter Sofie og jeg har brystkreft"... Og som nevnt tidligere så er det jo ingen fin eller enkel måte å si det på.. Hvem bør vite det osv... Informere skole, trenere, foreldre, venner.. Fortelle til familie osv.. osv.. osv.. BLÆÆÆ! Ikke lett, men måtte gjøres! Er fortsatt ganske uvirkelig og har ikke latt det synke inn helt.. Alt har jo gått så fort!

Alle reagerer forskjellig, og det må også takles.. I uka før operasjonen fikk jeg helt fnatt hver gang noen sa "men, det går sikkert bra" eller "jeg skjønner hvordan du har det" eller "du er så sterk, så dette går bra"... Hallo.. Ja, seff går det bra!! Har ikke noe annet valg enn at det går bra!!! Har ikke tid til å være syk heller og må øve meg på å ikke ha planer og å ikke gjøre noe! Skjønner jo at folk sier det også.. Hadde selv tanker om hvordan det evt ville være å få en diagnose, før jeg fikk diagnosen og jeg hadde sikkert sagt det samme.. Men hvordan jeg har det og hvordan det er å få en diagnose er ganske ubeskrivelig og annerledes en jeg hadde trodd... Og alle reagerer også forskjellig når en får en diagnose.. Det må også synke inn hos den som får den!! Og alle må få reagere på sin måte.. En ting er sikkert, jeg skal ikke legge meg ned, eller grave meg ned osv. Blir litt smårar i hue da.. hehe (smileblunkefjes..)

Et par dager før operasjonen hadde jeg en skikkelig god samtale med mamma. Mamma og jeg har alltid vært ganske nære og vi har snakket om alt. Sa til henne at jeg ikke ikke fikser at en til kommer å sier at dette går bra... Mamma begynnte å gråte og sier at hun har det på samme måte og heller ikke orker det.. Hun hadde sagt det til en kollega før på dagen også.. Selvfølgelig går det BRA!!! Det var digg å si det høyt, så nå gikk det over.. Og det er jo faktisk noe de fleste sier "det går bra" Det går fint å si det til meg nå altså... ;) Var bare i de dagene. I de dagene der jeg ikke visste og var redd.. Ups der sa jeg det høyt... REDD!! Neida, dette går BRA! Ja, dette går bra! Og jeg har faktisk ikke noe annet valg enn at det skal gå bra! (dobbeltsmileblunkefjes)

Og den derre "du er så sterk du" Hva er sterk? Føler jeg ikke kan sette meg ned å grine eller syntes synd på meg selv.. Psyken går opp og ned, og forandres fra time til time også... smil, latter, tårer, sorg, tanker osv. Tenker at det vil gå bedre og bedre med den også, må bare synke inn litt til og sånn... Eller?


  • Comments(0)//www.sofiesvei.no/#post12