Sofiesvei.no

Sofiesvei.no

Fra frisk til syk og til å bli frisk igjen!!

Fra å være helt frisk, til det å få en diagnose. Verden rundt fortsetter å gå sin gang, men jeg har fått brystkreft... Kreft liksom!! Men i min verden stopper det hele litt opp, men #YOLO #FuckCancer

Bli med å "hei på meg" da vel..

http://blogglisten.no/blogg/www.sofiesvei.no/

"Hvordan går det?"

TankerPosted by Sofie Wed, November 19, 2014 23:13:05
Dette er et veldig gjennomtenkt og et helt ærlig innlegg, som jeg har brukt lang tid på...
Da jeg startet å skrive denne bloggen, var baktanken at jeg skulle skrive for meg selv. Som en slags dagbok om min vei og min verden... Hvordan jeg opplever å ha kreft! Fikk ganske tidelig spørsmål om jeg skulle begynne å blogge om det, der jeg bare lo og sa "er du dum eller... Det er liksom ikke meg da!!" Så ble det til at jeg ville dele med nære venner og familie. Før den ble helt offentlig liksom. Mannen min (kjekken) leser altid gjennom det jeg legger ut og "godtar" også innleggene mine! Og jeg har hele tiden sagt at jeg skal være ærlig og si det som det er... Nå skal jeg være super ærlig!!
Jeg er så heldig! Jeg har så mange som bryr seg, viser meg omsorg og empati! Jeg er så heldig... Ja, jeg er faktisk det, selv om det kan høres dumt ut å si det, når jeg sitter her med en så alvorlig sykdom som kreft, samtidig som jeg er midt i et behandlingsopplegg. Om 3 uker er jeg halvveis i behandling nr 2 av 3. Jeg tar nå cellegift hver uke, og opplever at ukene og tiden, bare blir kortere og kortere. Men hallo... jeg er heldig!!! I helgen har jeg ikke fått så mye søvn som jeg burde. Det er ikke fordi jeg har "rangla" eller sånne ting... Det er fordi jeg bl.a har vært uvenn med meg selv! Ja jeg har det.

Jeg vet at det å bli rammet av alvorlig sykdom er en stor belastning for både venner og familie... Spesielt de nærmeste og jeg vil tro det er på en helt annen måte en hvordan jeg selv opplever det! Og det er vondt. Jeg er i en krise, en stor krise. Jeg er alvorlig syk og kjemper en kamp jeg ikke i min villeste fantasi kunne forutsi hvordan skulle bli eller være... Heller ikke det å bli alvorlig syk. For faktumet er at jeg har kreft! KREFT! For et jævlig ord...
Og iht. det jeg skriver, så håper jeg virkelig ingen tar seg nær av det, blir fornærmet e.l. Fordi jeg er så heldig... Jeg har så mange som bryr seg om meg på alle måter... Jeg får meldinger både på sms, facebook og når jeg møter folk... Og tro meg, jeg setter så utrolig pris på det og det er med på å gjøre meg sterk! Vet ikke hvordan jeg kan takke dere ALLE for den støtten dere gir meg... Jeg er så utrolig sugen på livet og å leve at jeg har ikke ord for det!! Jeg elsker livet! Men jeg savner det så utrolig mye... Ja, jeg savner livet mitt!! Jeg får spørsmålet om "hvordan går det?" hele tiden og av så mange... Nå skal jeg svare helt ærlig på det... og jeg tror det er flere som blir alvorlig syk som kanskje kjenner det igjen, eller andre som har andre typer for sykdom, om det så er fysisk eller psykisk... Ja, hvordan går det?
Lørdag var jeg som nevnt tidligere i et 40 årslag og var sammen med gode venner. Presset vel meg selv litt ekstra, fordi jeg ville bare være med, litt til bare... Og det er vel en av grunnene til at jeg ble "uvenn" med meg selv den natta og ikke fikk sove... Jeg savner livet mitt, savner å være med venner, savner å gå på jobben, savner kollegaene mine, savner å ha en vanlig samtale der ikke sykdom er fokus, savner å ikke ha det vondt, savner å ikke ha bivirkninger, savner å bare være meg... For hvem er jeg nå? Jeg er "meg" innvendig, men har en kropp som ikke fungerer som den skal... Helvete asa, jeg hater å være syk. Jeg hater kreft. Jeg hater cellegift, selv om det er det som skal gjøre meg frisk... Så hater jeg det! Det at jeg blir så sliten og utmattet osv er også en bivirkning og kalles "fatigue" og er "helt normalt" når du både er i og etter kreftbehandling... Så når kan jeg begynne å leve livet mitt igjen da? Hvor lenge skal dette vare osv?? Jeg bør være aktiv, samtidig som jeg ikke skal slite meg ut eller stresse... Da blir jeg fortere frisk osv.. Føkk as!!
Tidligere har jeg fortalt om at jeg har gått til anskaffelse av boken "Livslyst" og den har vært så gull!!! Anbjørg har skrevet ett kapittel om dette med "Den gode samtalen". Der skriver hun om akkurat det spørsmålet "Hvordan går det?" og følelsene om å få det spørsmålet... Og jeg kjenner det så igjen, det Anbjørg skriver... Om den følelsen en kan få ved å få et så enkelt spørsmål som "Hvordan går det?" La meg sitere henne litt;

"Da jeg ble syk, fikk dette enkle, uskyldige spørsmålet en helt annen betydning. Faktisk ble dette spørsmålet, etter hvert, det aller verste jeg kunne få. Og jeg brast nesten i gråt hver gang noen stilte meg det.

For det opplevdes som om noen rev av skorpen på et stort sår inni meg hver gang jeg hørte ordene "Hvordan går det?".

For det gikk ikke bra. Det var en krise i livet mitt. Og brystkreften og alle plagene jeg hadde var stort sett alt jeg tenkte på, døgnet rundt.
Og når jeg fikk spørsmålet "Hvordan går det?"
selv når det kom fra mine nærmeste, mine kjæreste og mest betrodde,
var det som om jeg fikk hele sykdomshistorien min rett i fleisen:
Det var som om alle detaljene fra det som hadde skjedd,
alle nyansene av frykt jeg bar på,
og alle fortvilelsene jeg hadde kjent på og opplevd,
måtte gjennoppleves, på nytt.
Det var en stor påkjenning.

Det jeg også synes var en utfordring, var at jeg følte at jeg hadde informasjonsplikt overfor de som spurte om hvordan det gikk med meg. Jeg vet selvfølgelig at jeg ikke hadde det. Og jeg vet selvfølgelig at de som spurte hvordan det gikk, mest sannsynlig spurte fordi de ville vise sin oppriktige omtanke, og ikke fordi de ville vite alle detaljer omkring sykdommen.

Men jeg, slik jeg opplevde det der og da, ble stresset hver gang noen lurte på hvordan jeg hadde det.

For jeg følte at jeg måtte forklare og forklare.
Om igjen og om igjen.
De samme detaljene.
Fra den samme historien.
Gang på gang.

Og jeg følte at det tappet meg for krefter.

Min måte å reagere på, etter omstendighetene, tror jeg neppe jeg er alene om. For det å skulle forklare hva som skjer, under spesielle og vanskelige omstendigheter, tror jeg kan være en utfordring for mennesker generelt, og kanskje for pasienter spesielt."


Ja, Anbjørg jeg kjenner meg igjen...

På lik linje med Anbjørg vil jeg prøve å være mer tydelig. Jeg ønsker ikke at folk skal slutte å bry seg, eller stille spørsmål osv... Men oppfordre mine pårørende å stille meg mer konkrete og avgrensede spørsmål som "Hvordan går det med cellegiftbehandlingen?" eller "Hvordan er formen din nå?" eller "Vil du prate om det?" osv. og ikke et sånnt åpent spørsmål som "Hvordan går det?" Håper ingen tar dette feil... Men jeg ønsker det sånn. Men jeg er så heldig, som har så mange som bryr seg og lurer på hvordan det går med meg...
En liten og veldig hyggelig ting sånn helt på tampen her... Her om dagen "kvinnet jeg meg opp" og sendte en melding til mannen til Anbjørg... Jeg skrev bl.a at jeg setter stor pris på boken "Livslyst" og at den virkelig hjelper meg i tunge stunder og at han måtte være så stolt av henne, både for hennes åpenhet iht det å leve med alvorlig sykdom osv.. Jeg skrev masse mer, men nå har jeg jo skrevet så mye alerede at dere har gått lei for lengst... Hehe... Hadde på ingen måte ventet noe svar e.l. Men det fikk jeg... Fikk den hyggeligste meldingen. Setter så pris på det og den gledet meg såååå... Hjertet mitt smiler når jeg tenker på den! Tusen takk Jon(o), som han selv skrev det... Og det finnes alltid en mulighet til å ha det litt bra...

Dagene går fort for meg om dagen... Og i morgen er det en ny runde igjen (allerede...)... Men FØKK, da er jeg snart enda nærmere målet da... Nå ble det mye alvor, ærlighet og ordtak her... Men "Det er sånn jeg har det!!" (Nå!)Love, peace & harmony fra meg x

  • Comments(2)//www.sofiesvei.no/#post81